인창동성당 게시판
8월2일(8월9일) 복자 체페리노 히메네스 마야 순교자 |
---|
*참고: *복자 파스칼 포르투오 알렐라와 동료 에스파냐 발렌시아 순교자, Recollecti 축일:11월20일
Uno zingaro sugli altari! Ceferino Giménez Malla detto "El Pelé", nato a Benavent de Lérida nel 1861 e fucilato presso il cimitero di Barbastro nell'estate del 1936. Nei primi mesi della guerra civile che insanguinò la Spagna fu arrestato per aver difeso un sacerdote; al momento dell'esecuzione stringeva tra le mani la corona del rosario. È il primo zingaro beato nella storia della Chiesa, proclamato il 4 maggio 1997 da Giovanni Paolo II a Roma. Martirologio Romano: Nello stesso luogo (Barbastro in Spagna), beato Zefirino Giménez Malla, martire, che, di origine zingara, si adoperò per promuovere la pace e la concordia tra il suo popolo e i vicini, finché fu arrestato in quella stessa persecuzione mentre difendeva un sacerdote trascinato per le vie dai miliziani. Rinchiuso in carcere e condotto infine al cimitero, fu fucilato con la corona del Rosario tra le mani, ponendo così fine al suo pellegrinaggio terreno. È un analfabeta, che si porta dietro il marchio indelebile di essere un gitano, cioè uno zingaro, “malgrado” il quale è stato elevato alla gloria degli altari. Forse, a dire il vero, più in conseguenza della morte che ha subito, che non della sua dirittura morale e della sua integrità di vita, anche se queste, da sole, già gli avrebbero meritato una corona di gloria. Ceferino Jiménez Malla nasce in Spagna nel 1861, non si sa bene dove e neppure precisamente quando, e fin da bambino conosce la precarietà della vita nomade e la povertà autentica. Fa il panieraio, tesse cioè ceste e canestri, che poi vende di villaggio in villaggio, ma le bocche da sfamare sono tante, anche perché papà ha pensato bene di andar a vivere con un’altra donna, lasciando la prima famiglia nell’autentica indigenza. A 18 anni è già sposato alla maniera gitana con Teresa Jiménez: un matrimonio felice, anche se privo di figli, che durerà più di 40 anni. Le testimonianze concordano: le condizioni di estrema povertà non riescono a fare di lui un ladro o un approfittatore. L’onestà che gli viene da tutti riconosciuta finisce per procurargli un’autorevolezza, una superiorità morale grazie alla quale acquista un ruolo di “capo” dei gitani di Barbastro e del circondario: gli chiedono consigli e lo fanno intervenire da paciere nelle liti famigliari, nelle controversie tra gitani e addirittura nelle dispute tra questi e le persone del luogo. La svolta economica della sua vita avviene per un atto di generosità: un giorno si carica sulle spalle e riporta a casa, incurante del pericolo di contagio, un ricco possidente di Barbastro, malato di tubercolosi, svenuto per strada a causa di uno sbocco di sangue. La famiglia di questi lo ricompensa con una forte somma, con la quale Zeffirino, da tutti soprannominato “El Pelè”, intraprende un redditizio commercio di muli che gli fa raggiungere un invidiabile livello di benessere. Anche nel commercio e nell’improvvisa agiatezza si rivela però limpido ed onesto, fino allo scrupolo: chi acquista da lui sa che non avrà sorprese, perché gli eventuali difetti delle sue bestie sono messi ben in evidenza, non ammettendo frodi neppure dagli altri gitani. Eppure, un uomo così viene un giorno incarcerato perché due animali che ha comprato si sono rivelati rubati: elemento più che sufficiente per accusarlo di ricettazione o perlomeno di incauto acquisto. Pesano sul suo arresto e sul processo, certamente, la sua origine gitana ed il pregiudizio razziale che fa di ogni zingaro un potenziale disonesto. Assolto per aver dimostrato la sua buona fede e la sua completa estraneità al furto, il Pelè continua la sua redditizia attività commerciale, nonostante la quale si riduce in povertà: ha infatti le mani bucate perchè soccorre chiunque è nel bisogno ed aiuta i poveri, il più delle volte di nascosto dalla moglie che non condivide questa sua prodigalità. Prima di tutto, però, il Pelè è un cristiano convinto, che della sua fede non fa mistero: sempre con la corona del rosario in mano, attivissimo nelle associazioni religiose, impegnato nell’adorazione notturna e nella San Vincenzo, dalla messa e dalla comunione quotidiana soprattutto da quando, regolarizzando la sua posizione anche con il matrimonio religioso, ha potuto accostarsi ai sacramenti. La rivoluzione del 1936 che scatena l’odio antireligioso, non riesce a fargli mutare minimamente la sua coraggiosa professione di fede: difatti lo arrestano nel mese di luglio, perché ha difeso un prete e perché in tasca gli han trovato la corona del rosario. Che non posa più, neppure quando amici influenti gli promettono l’immediata scarcerazione se soltanto evita di farsi vedere con la corona in mano. Lo fucilano ai primi di agosto, ancora e sempre con il rosario in bella vista, insieme al suo vescovo con il quale è stato beatificato da Giovanni Paolo II nel 1997, primo e finora unico zingaro ad essere portato sugli altari. Nel 2011, a 150 anni dalla nascita ed a 75 dal martirio, si sono moltiplicate le iniziative, compreso un audiolibro, per lui, che non sapeva leggere, ma che aveva imparato molto bene a pregare. Autore: Gianpiero Pettiti
Il nome di battesimo, Ceferino, è la forma spagnola di Zefirino, il santo del giorno in cui è nato. Ceferino Jiménez Malla, detto El Pelé, è il primo zingaro che la Chiesa pone sugli altari. Nasce nella povertà, che diventa miseria quando suo padre abbandona la famiglia per andarsene con un’altra donna. Ceferino non va a scuola, aiuta in casa come può (fa e vende ceste di vimini) e sui vent’anni si trasferisce a Barbastro, sposando Teresa Jiménez Castro al modo zingaro, senza rito religioso (che sarà celebrato soltanto nel 1912). Non avendo figli, adottano Pepita, una nipote di Teresa. Autore: Domenico Agasso _______________________ Born Additional Information
Da han var nesten 20 år, giftet han seg rundt 1880 i en sigøynerseremoni med den to år eldre Teresa Jiménez Castro, en sigøyner fra Lleida. De bosatte seg i Barbastro i provinsen Huesca. De fikk ingen barn, men de adopterte Teresas niese Pepita, som var født i 1906. El Pelé var en dyktig rytter og likte å ri med Pepita stående på hesteryggen bak seg. Han pleide å gå til «corridas» i sine beste klær, med sin kone pyntet med smykker og kledd i sine «mantones de Manila». Snegler var en del av hans kosthold, han snakket sine forfedres sigøynerspråk og var stolt over å være sigøyner. Den 9. januar 1912, da han var 51 år gammel, giftet han og Teresa seg kirkelig i kirken San Lorenzo i Lérida etter 30 års sigøynerekteskap. El Pelé la frem sin dåpsattest, og etter å ha skriftet mottok de eukaristien under seremonien. Arkivene viser at begge den 3. januar var kommet til generalvikaren av Barbastro med to vitner for de nødvendige forberedelsene. Det er sikkert at de hadde mottatt fermingens sakrament. Deres kirkelige bryllup var resultatet av en lang åndelig reise, som startet minst to år tidligere, etter at Pepita var blitt en del av familien og ble skrevet inn i førskolen hos Søstrene av St. Vincent de Paul. I Barbastro var han til alles forbløffelse en fast gjest i huset til Don Nicolás Santo de Otto Escudero, universitetsprofessor i sivil- og kirkerett. De ble kjent i 1915, og vennskapet og tilliten mellom sigøyneren og professoren var så sterk at Don Nicolás brukte bokstavene P-E-L-E som kode på pengeskapet sitt. El Pelé ble en eksemplarisk kristen og pleide å delta i alle seremonier som kirkene i Barbastro arrangerte. Han var med i alle prosesjoner, deltok i vandringen til El Pueyo påskemandag, han ledsaget presten som brakte viaticum (vandringsbrødet) til de syke, og ba rosenkransen sammen med de gamle på gamlehjemmet i Amparo. Han samlet barna rundt seg, lærte dem bibelhistorie, bønner og salmer og fulgte dem til kapellet for San Ramón. Når han gikk forbi, pleide folk å si: «Slutt å banne! El Pelé kommer!» Ved slutten av Første verdenskrig ble El Pelé uventet rik gjennom å kjøpe og selge muldyr fra den franske hæren. Han var da i stand til å kjøpe det huset han leide. El Pelé var streng mot seg selv og sjenerøs overfor andre. Han ga penger til de trengende, men uten å la det bli kjent. Han mistet sin elskede hustru Teresa den 4. desember 1922, og da solgte han hjemmet og leide seg et annet hus. Samme år hadde han blitt anklaget urettmessig for tyveri og kastet i fengsel. Da ble veien mellom Barbastro og El Pueyo fylt med sigøynere som hadde kommet for å følge rettssaken. Til slutt ble han erklært uskyldig dømt. Som hans forsvarsadvokat da sa: «El Pelé er ingen tyv, han er 'San Ceferino', sigøynernes vernehelgen». Han deltok på de nattlige tilbedelsene av Alterets hellige sakrament og på de eukaristiske torsdagene som ble arrangert. I 1926 sluttet han seg til legfransiskanerne, som kapusinerne i Barbastro hadde gjengrunnlagt. Hans kjærlighet til Kristus, Jomfru Maria og naturen gjorde ham til en sann disippel av den hellige Frans. Hans ry som en barmhjertig og from mann var viden kjent, og selv om han ikke kunne lese, så utdannede mennesker opp til ham på grunn av hans ærlighet og visdom. Han var medlem av flere religiøse foreninger. Han gjorde det svært godt som hestehandler og hadde en respektabel posisjon i samfunnet. Han ble medlem av byrådet, og biskopen rådførte seg jevnlig med ham. Han hadde aldri lurt noen i sin handelsvirksomhet. Hans anseelse førte til at mange sigøynere kom til ham for hjelp til å bilegge de konflikter som fra tid til annen flammet opp blant dem. Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Da var El Pelé blitt 75 år gammel. Han hadde en sterk personlighet og var ikke redd for folkemeningen. En dag i slutten av juli så han en ung prest bli slept over rådhusplassen i Barbastro, og da klarte han ikke å la være å rope: «Hjelp, Jomfru Maria! Så mange mennesker mot bare en, og det attpå til en uskyldig mann!» Han ble da pågrepet, ransaket og arrestert, for i lommen hadde han en lommekniv og sin rosenkrans. Det er usikkert hvem som arresterte ham, trolig var det regjeringens politi, regjeringsstyrker eller en tilknyttet milits. Han ble tatt med til fengselet i rådhuset og låst inne i en celle som bare var fem kvadratmeter stor og hadde et veldig lite vindu. Før ett døgn var gått, var det femten personer i cellen. Han nektet å levere fra seg rosenkransen, og derfor ble han sammen med andre legmenn og prester overført til kapusinersøstrenes kloster, som var blitt omgjort til fengsel. Der ble han i femten dager. En anarkist som var medlem i revolusjonskomiteen og en av hans bekjente, prøvde å overtale ham til å gi fra seg rosenkransen i bytte med friheten, men forgjeves. El Pelé ble skutt ved tretiden om morgenen søndag den 2. august – man er imidlertid ikke helt sikker på datoen, det kan også ha vært søndag den 9. august. Det skjedde mot muren rundt kirkegården i Barbastro, opplyst av lysene fra lastebilen som hadde brakt ham dit. Han døde med rosenkransen i hendene og mens han ropte: ¡Viva Cristo Rey! («Lenge leve Kristus Kongen!») De revolusjonære tok av ham klærne og la liket i en fellesgrav sammen med andre, helte kalk over og dekket dem med jord. Etter krigen ønsket man å gravlegge El Pelé ved siden av hans hustru, men da var det umulig å identifisere hans levninger. Den 27. november 1993 ble hans saligkåringsprosess åpnet i Barbastro. Dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium, ble underskrevet den 17. desember 1996 av pave Johannes Paul II (1978-2005). Han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret som martyr den 4. mai 1997 i Roma sammen med Florentinus Asensio Barroso, biskop av Barbastro, som ble drept den 9. august 1936. El Pelé er den første sigøyner som er blitt saligkåret. Begges minnedag er 9. august. Saligkåringen på Petersplassen var en av de mest fargerike seremoniene i Vatikanet i senere tid, med alt fra sigøynermusikk til tradisjonell gregoriansk sang. Omkring 40.000 mennesker deltok i messen, blant dem 4.000 sigøynere fra hele Europa. Paven selv bar en usedvanlig fargerik messehagel i rødt, gult og oransje. Han sa i sin preken El Pelé sådde harmoni og solidaritet blant sigøynerne og meglet i konflikter som forsuret forholdet mellom sigøynere og ikke-sigøynere. Han var et eksempel på at alle mennesker kan nå frem til hellighet, sa paven, og saligkåringen av ham var fra Kirkens side er skritt for å få slutt på intoleranse. Kilder: Butler (VIII), Index99, Patron Saints SQPN, EWTN/OR, newsaints.faithweb.com, augustea.it, geocities.com, franciscanos.org, kath-zigeunerseelsorge.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 2005-06-28 20:00
Bl. Ceferino Jimenez Gypsies are one of the strangest nations of the world. Dwelling originally in India but then, like true nomads, moving up through Egypt (hence the nickname "Gypsy"), into Europe and America, the Romanies (their truer name) settled in many places but resisted absorption. The Nazis hated them and executed thousands of them in their death camps. But there are still several millions of them in Europe alone. On May 4, 1997, Pope John Paul II beatified the first Gypsy, for a large percentage of the Romanies are Catholic, both in the United States and in Europe. The beatification of Ceferino Jimenez Malla is an appropriate way to offset the bad reputation that Gypsies have often acquired among people of other nationalities. Ceferino was a Gitano, a Spanish Gypsy. Little is known about his background, except that like a true Gypsy, he moved about a good bit and left little record. That may also be why he was baptized only as an adult. At the age of 51 he married his childhood Gitana sweetheart, Teresa Jimenez Castro, according to the rites of the Church and Gypsy ceremonials. They had no children, but they adopted his niece Pepita, whom they fondly trained in horsemanship and Gypsy culture. Theirs was the typical Gitano expertise with animals, and the passion for bullfighting. Ceferino was proud of his heritage and spoke the Gypsy language whenever the occasion offered. After World War I, Jimenez became a mule-trader, a profitable business that enabled him to buy a home and settle down in Barbastro. Teresa died in 1922, but the widower continued to live in this home. Meanwhile, under the guidance of a priest-professor, Don Nicholas Santos de Otto, he began a career as a catechist. Although without formal education and quite likely illiterate, Ceferino was a bright man, and he could and did participate in many parochial good works, like feast day celebrations, nocturnal adoration, Eucharistic minister and visitor of the sick, rosary leader, choir director, and so forth. He had a widespread reputation for holiness. People would be careful about their manner and speech when he was around. But he was also a man full of contagious joy. Appropriately, this lover of nature became a Franciscan Tertiary in 1926. In 1936, Spain was on the threshold of a civil war. Particularly at the war's outbreak in 1936, the party associated with the new Spanish Republic violently persecuted the Catholic faith, bearing down not only on priests and religious, but also on laymen who dared to defend the Church, or even to express their membership in it. Ceferino was one of those public Catholic laymen. When his witness was put to the test on several occasions, he could only answer as he believed, in a staunchly Catholic sense. Finally one day, in defiance of the anti-Catholic authorities, Jimenez boldly came to the defense of a young priest in the piazza, and cried out to Our Lady to protect the cleric from his enemies. For the persecutors this was the last straw. They arrested him along with a dozen others, imprisoning the whole group in a cell 16 by 16 feet. Later the prisoners were transferred to another jail. In both places, the 75-year-old Gypsy catechist constantly led the rest in the Rosary to sustain their morale. But he died of imprisonment on July 17, 1936. His captors stripped his body, took it to the cemetery at night, and buried it in quicklime, his Rosary still twisted around his hand. Only after the war was Ceferino reinterred next to his wife. Besides the Rosary he left only one other thing, a set of stable keys. Rosary and keys have become precious relics. The Pontifical Council for Migrants and Travelers, commenting on the martyrdom, expressed happiness that a Gypsy was being beatified. This, it felt, would both give to the Gypsies themselves a hero to imitate, and serve as a reminder to non-Gypsies that Romanies should not be looked upon only negatively. "There are Gypsies who are honest, faithful, devout, and ready to lay down their lives for the faith." --Father Robert F. McNamara
|