인창동성당 게시판

축일 8월2일(8월9일)
복자 체페리노 히메네스 마야 순교자, O.F.S.
Beato Zeffirino (Ceferino) Gimenez Malla Martire
Benavent de Sangría, Spagna, 26 agosto 1861 - Barbastro, Spagna, 2 agosto 1936
Il 4 maggio 1997, in Roma, alla presenza di migliaia di zingari, Giovanni Paolo II proclama Ceferino beato

Blessed Ceferino Jimenez Malla
Also known as :  El Pele,  Zefyrinus Giménez Malla
Memorial : 9 August
Born : 1861 in Benavent de Segria, Lérida Province, Catalonia, Spain
Died : shot by firing squad on 8 August 1936 in the cemetery of Barbastro, Spain; buried there in an unmarked grave; after the war his body was exhumed and re-interred next to his wife
Beatified : 4 May 1997 by Pope John Paul II; first beatified Gypsy
Canonized : pending




 

 

*참고:
지난 세기에도 목숩을 바쳐 세례성사에 충실하고 신앙의 돛을 단 채, 악에 저항함을 보여준 평신도 프란치스칸이 있었습니다. 1997년 5월4일에 시복된 스페인 내전(1936-1939) 동안 종교 박해의 희생양이었던 우리의 동료 체페리노 히메네스 마야(Ceferino Gimenez Malla) 형제를 기억합니다. 보헤미아의 정치가요 재속 프란치스코회의 회원이었던 또 다른 공산주의의 희생양, 하느님의 종 프란티세크 노세크(Frantisek Nosek)를 기억합니다. 르완다 부족 전쟁 중에 참살된 키갈리 형제회 회장이었던 유베날 카베라(Juvenal Kabera)를 기억합니다. 이것은 몇몇 예일 뿐입니다. 그러나 교황 성하께서 최근에 단호히 말씀하신 것은 그들을 두고 하신 말씀이기도 합니다. "신앙이 모든 백성들의 삶에서 지워지지 않았다는 것은 무엇보다도 드물지 않게 순교에 이르기까지 보여준 평신도들의 용기있는 증거 덕분이었습니다."  (재속 프란치스코회 지침서-발자취를 따라서 50-51쪽에서)

*복자 파스칼 포르투오 알렐라와 동료 에스파냐 발렌시아 순교자, Recollecti  축일:11월20일
*비나레사의 복자 아우레리오와 동료 발렌시아 순교자, O.F.M cap 축일 : 9월26일
 

 

Beato Zeffirino (Ceferino) Gimenez Malla Martire
2 agosto 
Benavent de Sangría, Spagna, 26 agosto 1861 - Barbastro, Spagna, 2 agosto 1936

Uno zingaro sugli altari! Ceferino Giménez Malla detto "El Pelé", nato a Benavent de Lérida nel 1861 e fucilato presso il cimitero di Barbastro nell'estate del 1936. Nei primi mesi della guerra civile che insanguinò la Spagna fu arrestato per aver difeso un sacerdote; al momento dell'esecuzione stringeva tra le mani la corona del rosario. È il primo zingaro beato nella storia della Chiesa, proclamato il 4 maggio 1997 da Giovanni Paolo II a Roma.

Martirologio Romano: Nello stesso luogo (Barbastro in Spagna), beato Zefirino Giménez Malla, martire, che, di origine zingara, si adoperò per promuovere la pace e la concordia tra il suo popolo e i vicini, finché fu arrestato in quella stessa persecuzione mentre difendeva un sacerdote trascinato per le vie dai miliziani. Rinchiuso in carcere e condotto infine al cimitero, fu fucilato con la corona del Rosario tra le mani, ponendo così fine al suo pellegrinaggio terreno.

È un analfabeta, che si porta dietro il marchio indelebile di essere un gitano, cioè uno zingaro, “malgrado” il quale è stato elevato alla gloria degli altari. Forse, a dire il vero, più in conseguenza della morte  che ha subito, che non della sua dirittura morale e della sua integrità di vita, anche se queste, da sole, già gli avrebbero meritato una corona di gloria.  Ceferino Jiménez Malla nasce in Spagna nel 1861, non si sa bene dove e neppure precisamente quando, e fin da bambino conosce la precarietà della vita nomade e la povertà autentica.  Fa il panieraio, tesse cioè ceste e canestri, che poi vende di villaggio in villaggio, ma le bocche da sfamare sono tante, anche perché papà ha pensato bene di andar a vivere con un’altra donna, lasciando la prima famiglia nell’autentica indigenza. A 18 anni è già sposato alla maniera gitana con Teresa Jiménez: un matrimonio felice, anche se privo di figli, che durerà più di 40 anni. Le testimonianze concordano:  le condizioni di estrema povertà non riescono a fare di lui un ladro o un approfittatore. L’onestà che gli viene da tutti riconosciuta finisce per procurargli un’autorevolezza, una superiorità morale grazie alla quale acquista un ruolo di “capo” dei gitani di Barbastro e del circondario: gli chiedono consigli e lo fanno intervenire da paciere nelle liti famigliari, nelle controversie tra gitani e addirittura nelle dispute tra questi e le persone del luogo. La svolta economica della sua vita avviene per un atto di generosità: un giorno si carica sulle spalle e riporta a casa, incurante del pericolo di contagio, un ricco possidente di Barbastro, malato di tubercolosi, svenuto per strada a causa di uno sbocco di sangue. La famiglia di questi lo ricompensa con una forte somma, con la quale Zeffirino, da tutti soprannominato “El Pelè”, intraprende un redditizio commercio di muli che gli fa raggiungere un invidiabile livello di benessere. Anche nel commercio e nell’improvvisa agiatezza si rivela però limpido ed onesto, fino allo scrupolo: chi acquista da lui sa che non avrà sorprese, perché gli eventuali difetti delle sue bestie sono messi ben in evidenza, non ammettendo frodi neppure dagli altri gitani. Eppure, un uomo così viene un giorno incarcerato perché due animali che ha comprato si sono rivelati rubati: elemento più che sufficiente per accusarlo di ricettazione o perlomeno di incauto acquisto. Pesano sul suo arresto e sul processo, certamente, la sua origine gitana ed il pregiudizio razziale che fa di ogni zingaro un potenziale disonesto. Assolto per aver dimostrato la sua buona fede e la sua completa estraneità al furto, il Pelè continua la sua redditizia attività commerciale, nonostante la quale si riduce in povertà: ha infatti le mani bucate perchè soccorre chiunque è nel bisogno ed aiuta i poveri, il più delle volte di nascosto dalla moglie che non condivide questa sua prodigalità. Prima di tutto, però, il Pelè è un cristiano convinto, che della sua fede non fa mistero: sempre con la corona del rosario in mano, attivissimo nelle associazioni religiose, impegnato nell’adorazione notturna e nella San Vincenzo, dalla messa e dalla comunione quotidiana soprattutto da quando, regolarizzando la sua posizione anche con il matrimonio religioso, ha potuto accostarsi ai sacramenti. La rivoluzione del 1936 che scatena l’odio antireligioso, non riesce a fargli mutare minimamente la sua coraggiosa professione di fede: difatti lo arrestano nel mese di luglio, perché ha difeso un prete e perché in tasca gli han trovato la corona del rosario. Che non posa più, neppure quando amici influenti gli promettono l’immediata scarcerazione se soltanto evita di farsi vedere con la corona in mano. Lo fucilano ai primi di agosto, ancora e sempre con il rosario in bella vista, insieme al suo vescovo con il quale è stato beatificato da Giovanni Paolo II nel 1997, primo e finora unico zingaro ad essere portato sugli altari. Nel 2011, a 150 anni dalla nascita ed a 75 dal martirio, si sono moltiplicate le iniziative, compreso un audiolibro, per lui, che non sapeva leggere, ma che aveva imparato molto bene a pregare.

Autore: Gianpiero Pettiti

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

Il nome di battesimo, Ceferino, è la forma spagnola di Zefirino, il santo del giorno in cui è nato. Ceferino Jiménez Malla, detto El Pelé, è il primo zingaro che la Chiesa pone sugli altari. Nasce nella povertà, che diventa miseria quando suo padre abbandona la famiglia per andarsene con un’altra donna. Ceferino non va a scuola, aiuta in casa come può (fa e vende ceste di vimini) e sui vent’anni si trasferisce a Barbastro, sposando Teresa Jiménez Castro al modo zingaro, senza rito religioso (che sarà celebrato soltanto nel 1912). Non avendo figli, adottano Pepita, una nipote di Teresa.
Figura imponente, espertissimo di cavalli e muli, diventa un mediatore stimato per la sincerità (dote piuttosto rara, in questo mestiere). Ma poi si fa negoziante in proprio, per un gesto che incanta tutta Barbastro: un potente del luogo, malato di tbc, sviene un giorno per strada, tra sbocchi di sangue che fanno scappare tutti, anche chi precedentemente lo riveriva. E soltanto lui, Ceferino, senza paura, accorre, lo aiuta e lo porta sulle spalle a casa. La ricca famiglia del malato lo ringrazia con una somma di denaro, e lui può così avviare un prospero commercio.
Diventa un notabile. Ma soprattutto pratica anche sulle piazze la fede, che ha raggiunto completamente da adulto. Prega per strada, con la corona del Rosario in mano. Gira d’inverno a soccorrere gli zingari più poveri, ma non solo loro. Tutti sono “prossimo” per lui, che costruisce giorno per giorno il capolavoro della sua vita di credente, convalidata dalle opere. Analfabeta, ha ugualmente “letto” gli ammonimenti dell’apostolo Paolo ai Corinzi, e realizza in sé la carità che "tutto copre, tutto crede, tutto sopporta".
E pure le calunnie sopporta, accusato falsamente di furto ("È uno zingaro...") e poi trionfalmente assolto. Torreggia nei gruppi dei “Giovedì eucaristici”, della San Vincenzo, del Terz’Ordine francescano... tutti lo vogliono, questo zingaro comunicatore di speranza, questo promotore di gioia. Ancora in vita, c’è chi già lo chiama “santo”.
Luglio 1936, guerra civile in Spagna. Ceferino è arrestato da un reparto di anarchici perché, a 75 anni, si è lanciato tra loro per liberare un prete che portavano via. (C’è una strage di clero a Barbastro).
E lui prega a voce alta, a testa alta, non chiede pietà. Quando lo fucilano, alcuni giorni dopo presso il cimitero, l’ultimo suo grido è "Viva Cristo Re!". L’ultimo gesto è quello della mano che tiene alta la coroncina del Rosario come una bandiera. L’indomani si ordina agli zingari di scavare una fossa comune per tutti i fucilati, tra cui c’è El Pelé. Poi sui corpi si butta calce viva. Per questo non c’è la sua tomba.
Il 4 maggio 1997, in Roma, alla presenza di migliaia di zingari, Giovanni Paolo II proclama Ceferino beato. E con lui è beatificato il vescovo Florentino Asensio, ucciso come lo zingaro nell’estate del 1936.

Autore: Domenico Agasso
Fonte:  

_______________________
Aggiunto il 2012-03-11

 




Blessed Ceferino Jimenez Malla
 
Also known as
 El Pele
 Zefyrinus Giménez Malla

Memorial
9 August

Profile
Layman. He had little education, and was possibly illiterate, but his native intelligence was obvious to all who knew him, and he was known for his love of nature. Baptised into the Church as an adult. Married to Teresa Jimenez Castro in 1912 at age 51. Adoptive father of his niece Pepita. He became a mule-trader around 1920, and did so well he was able to settle in the town of Barbastro as a successful businessman. Widower in 1922. City councilman in Barbastro. Catechist, Eucharistic minister, choir director and rosary leader, Ceferino developed a reputation for holiness, and people would be on their best behavior around him. Advisor to his bishop. Dominican tertiary in 1926. A Gitano (Spanish Gypsy), he worked to improve relations between Gypsies and non-Gypsies. He was arrested during the persecutions of the Spanish Civil War for hiding priests. He was offered his freedom if he would renounce his faith and throw away his rosary; he declined. Martyr.

Born
1861 in Benavent de Segria, Lérida Province, Catalonia, Spain

Died
shot by firing squad on 8 August 1936 in the cemetery of Barbastro, Spain; buried there in an unmarked grave; after the war his body was exhumed and re-interred next to his wife

Beatified
4 May 1997 by Pope John Paul II; first beatified Gypsy

Canonized
pending

Additional Information
Patrin Web Journal
Kirken i Norge norwegian
Vincentian Family Saints
Saints Alive, by Father Robert F McNamara

 

Den salige Zefyrinus Jiménez Malla (1861-1936)
Minnedag: 9. august

 
Den salige Zefyrinus Jiménez Malla (1861-1936) 
Den salige Zefyrinus Jiménez Malla [Giménez] (sp: Ceferino), kjent som «El Pelé», var sigøyner og ble antakelig født den 16. august 1861 i Benavent de Segria i provinsen Lleida (sp: Lérida) i Katalonia eller i Fraga i provinsen Huesca i Aragón i Spania. Hans foreldre var Juan Jiménez og Teresa Malla og familien var nomadiske sigøynere. Hans dåp ble utsatt, slik at han kunne unngå militærtjeneste, og han ble døpt i Fraga den 26. august 1861, som var minnedag for den hellige pave Zefyrinus (199-217). Zefyrinus vokste opp sammen med en bror og to søstre. I regionen Los Monegros møtte han røveren Cucaracha, som ble drept av Guardia Civil i 1875.

Da han var nesten 20 år, giftet han seg rundt 1880 i en sigøynerseremoni med den to år eldre Teresa Jiménez Castro, en sigøyner fra Lleida. De bosatte seg i Barbastro i provinsen Huesca. De fikk ingen barn, men de adopterte Teresas niese Pepita, som var født i 1906. El Pelé var en dyktig rytter og likte å ri med Pepita stående på hesteryggen bak seg. Han pleide å gå til «corridas» i sine beste klær, med sin kone pyntet med smykker og kledd i sine «mantones de Manila». Snegler var en del av hans kosthold, han snakket sine forfedres sigøynerspråk og var stolt over å være sigøyner.

Den 9. januar 1912, da han var 51 år gammel, giftet han og Teresa seg kirkelig i kirken San Lorenzo i Lérida etter 30 års sigøynerekteskap. El Pelé la frem sin dåpsattest, og etter å ha skriftet mottok de eukaristien under seremonien. Arkivene viser at begge den 3. januar var kommet til generalvikaren av Barbastro med to vitner for de nødvendige forberedelsene. Det er sikkert at de hadde mottatt fermingens sakrament.

Deres kirkelige bryllup var resultatet av en lang åndelig reise, som startet minst to år tidligere, etter at Pepita var blitt en del av familien og ble skrevet inn i førskolen hos Søstrene av St. Vincent de Paul. I Barbastro var han til alles forbløffelse en fast gjest i huset til Don Nicolás Santo de Otto Escudero, universitetsprofessor i sivil- og kirkerett. De ble kjent i 1915, og vennskapet og tilliten mellom sigøyneren og professoren var så sterk at Don Nicolás brukte bokstavene P-E-L-E som kode på pengeskapet sitt.

El Pelé ble en eksemplarisk kristen og pleide å delta i alle seremonier som kirkene i Barbastro arrangerte. Han var med i alle prosesjoner, deltok i vandringen til El Pueyo påskemandag, han ledsaget presten som brakte viaticum (vandringsbrødet) til de syke, og ba rosenkransen sammen med de gamle på gamlehjemmet i Amparo. Han samlet barna rundt seg, lærte dem bibelhistorie, bønner og salmer og fulgte dem til kapellet for San Ramón. Når han gikk forbi, pleide folk å si: «Slutt å banne! El Pelé kommer!»

Ved slutten av Første verdenskrig ble El Pelé uventet rik gjennom å kjøpe og selge muldyr fra den franske hæren. Han var da i stand til å kjøpe det huset han leide. El Pelé var streng mot seg selv og sjenerøs overfor andre. Han ga penger til de trengende, men uten å la det bli kjent. Han mistet sin elskede hustru Teresa den 4. desember 1922, og da solgte han hjemmet og leide seg et annet hus.

Samme år hadde han blitt anklaget urettmessig for tyveri og kastet i fengsel. Da ble veien mellom Barbastro og El Pueyo fylt med sigøynere som hadde kommet for å følge rettssaken. Til slutt ble han erklært uskyldig dømt. Som hans forsvarsadvokat da sa: «El Pelé er ingen tyv, han er 'San Ceferino', sigøynernes vernehelgen».

Han deltok på de nattlige tilbedelsene av Alterets hellige sakrament og på de eukaristiske torsdagene som ble arrangert. I 1926 sluttet han seg til legfransiskanerne, som kapusinerne i Barbastro hadde gjengrunnlagt. Hans kjærlighet til Kristus, Jomfru Maria og naturen gjorde ham til en sann disippel av den hellige Frans. Hans ry som en barmhjertig og from mann var viden kjent, og selv om han ikke kunne lese, så utdannede mennesker opp til ham på grunn av hans ærlighet og visdom. Han var medlem av flere religiøse foreninger.

Han gjorde det svært godt som hestehandler og hadde en respektabel posisjon i samfunnet. Han ble medlem av byrådet, og biskopen rådførte seg jevnlig med ham. Han hadde aldri lurt noen i sin handelsvirksomhet. Hans anseelse førte til at mange sigøynere kom til ham for hjelp til å bilegge de konflikter som fra tid til annen flammet opp blant dem.

Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Da var El Pelé blitt 75 år gammel. Han hadde en sterk personlighet og var ikke redd for folkemeningen. En dag i slutten av juli så han en ung prest bli slept over rådhusplassen i Barbastro, og da klarte han ikke å la være å rope: «Hjelp, Jomfru Maria! Så mange mennesker mot bare en, og det attpå til en uskyldig mann!» Han ble da pågrepet, ransaket og arrestert, for i lommen hadde han en lommekniv og sin rosenkrans. Det er usikkert hvem som arresterte ham, trolig var det regjeringens politi, regjeringsstyrker eller en tilknyttet milits.

Han ble tatt med til fengselet i rådhuset og låst inne i en celle som bare var fem kvadratmeter stor og hadde et veldig lite vindu. Før ett døgn var gått, var det femten personer i cellen. Han nektet å levere fra seg rosenkransen, og derfor ble han sammen med andre legmenn og prester overført til kapusinersøstrenes kloster, som var blitt omgjort til fengsel. Der ble han i femten dager. En anarkist som var medlem i revolusjonskomiteen og en av hans bekjente, prøvde å overtale ham til å gi fra seg rosenkransen i bytte med friheten, men forgjeves.

El Pelé ble skutt ved tretiden om morgenen søndag den 2. august – man er imidlertid ikke helt sikker på datoen, det kan også ha vært søndag den 9. august. Det skjedde mot muren rundt kirkegården i Barbastro, opplyst av lysene fra lastebilen som hadde brakt ham dit. Han døde med rosenkransen i hendene og mens han ropte: ¡Viva Cristo Rey! («Lenge leve Kristus Kongen!»)

De revolusjonære tok av ham klærne og la liket i en fellesgrav sammen med andre, helte kalk over og dekket dem med jord. Etter krigen ønsket man å gravlegge El Pelé ved siden av hans hustru, men da var det umulig å identifisere hans levninger. Den 27. november 1993 ble hans saligkåringsprosess åpnet i Barbastro. Dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium, ble underskrevet den 17. desember 1996 av pave Johannes Paul II (1978-2005). Han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret som martyr den 4. mai 1997 i Roma sammen med Florentinus Asensio Barroso, biskop av Barbastro, som ble drept den 9. august 1936. El Pelé er den første sigøyner som er blitt saligkåret. Begges minnedag er 9. august.

Saligkåringen på Petersplassen var en av de mest fargerike seremoniene i Vatikanet i senere tid, med alt fra sigøynermusikk til tradisjonell gregoriansk sang. Omkring 40.000 mennesker deltok i messen, blant dem 4.000 sigøynere fra hele Europa. Paven selv bar en usedvanlig fargerik messehagel i rødt, gult og oransje. Han sa i sin preken El Pelé sådde harmoni og solidaritet blant sigøynerne og meglet i konflikter som forsuret forholdet mellom sigøynere og ikke-sigøynere. Han var et eksempel på at alle mennesker kan nå frem til hellighet, sa paven, og saligkåringen av ham var fra Kirkens side er skritt for å få slutt på intoleranse.

Kilder: Butler (VIII), Index99, Patron Saints SQPN, EWTN/OR, newsaints.faithweb.com, augustea.it, geocities.com, franciscanos.org, kath-zigeunerseelsorge.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 2005-06-28 20:00

 

 

 

Bl. Ceferino Jimenez
(1861-1936)

Gypsies are one of the strangest nations of the world. Dwelling originally in India but then, like true nomads, moving up through Egypt (hence the nickname "Gypsy"), into Europe and America, the Romanies (their truer name) settled in many places but resisted absorption. The Nazis hated them and executed thousands of them in their death camps. But there are still several millions of them in Europe alone.

On May 4, 1997, Pope John Paul II beatified the first Gypsy, for a large percentage of the Romanies are Catholic, both in the United States and in Europe. The beatification of Ceferino Jimenez Malla is an appropriate way to offset the bad reputation that Gypsies have often acquired among people of other nationalities.

Ceferino was a Gitano, a Spanish Gypsy. Little is known about his background, except that like a true Gypsy, he moved about a good bit and left little record. That may also be why he was baptized only as an adult. At the age of 51 he married his childhood Gitana sweetheart, Teresa Jimenez Castro, according to the rites of the Church and Gypsy ceremonials. They had no children, but they adopted his niece Pepita, whom they fondly trained in horsemanship and Gypsy culture. Theirs was the typical Gitano expertise with animals, and the passion for bullfighting. Ceferino was proud of his heritage and spoke the Gypsy language whenever the occasion offered.

After World War I, Jimenez became a mule-trader, a profitable business that enabled him to buy a home and settle down in Barbastro. Teresa died in 1922, but the widower continued to live in this home. Meanwhile, under the guidance of a priest-professor, Don Nicholas Santos de Otto, he began a career as a catechist. Although without formal education and quite likely illiterate, Ceferino was a bright man, and he could and did participate in many parochial good works, like feast day celebrations, nocturnal adoration, Eucharistic minister and visitor of the sick, rosary leader, choir director, and so forth. He had a widespread reputation for holiness. People would be careful about their manner and speech when he was around. But he was also a man full of contagious joy. Appropriately, this lover of nature became a Franciscan Tertiary in 1926.

In 1936, Spain was on the threshold of a civil war. Particularly at the war's outbreak in 1936, the party associated with the new Spanish Republic violently persecuted the Catholic faith, bearing down not only on priests and religious, but also on laymen who dared to defend the Church, or even to express their membership in it.

Ceferino was one of those public Catholic laymen. When his witness was put to the test on several occasions, he could only answer as he believed, in a staunchly Catholic sense.

Finally one day, in defiance of the anti-Catholic authorities, Jimenez boldly came to the defense of a young priest in the piazza, and cried out to Our Lady to protect the cleric from his enemies. For the persecutors this was the last straw. They arrested him along with a dozen others, imprisoning the whole group in a cell 16 by 16 feet. Later the prisoners were transferred to another jail. In both places, the 75-year-old Gypsy catechist constantly led the rest in the Rosary to sustain their morale. But he died of imprisonment on July 17, 1936. His captors stripped his body, took it to the cemetery at night, and buried it in quicklime, his Rosary still twisted around his hand. Only after the war was Ceferino reinterred next to his wife. Besides the Rosary he left only one other thing, a set of stable keys. Rosary and keys have become precious relics.

The Pontifical Council for Migrants and Travelers, commenting on the martyrdom, expressed happiness that a Gypsy was being beatified. This, it felt, would both give to the Gypsies themselves a hero to imitate, and serve as a reminder to non-Gypsies that Romanies should not be looked upon only negatively. "There are Gypsies who are honest, faithful, devout, and ready to lay down their lives for the faith."

--Father Robert F. McNamara