인창동성당 게시판
|
11월22일 복자 살바토레 릴리와 동료 아르메니아 순교자 |
|---|
|
2012-04-05 ㅣ No.2061
Nato il 19 giugno 1853 a Cappadocia, nell'Aquilano, Salvatore Lilli vestì l'abito francescano nel luglio 1870 ed emise la professione religiosa nell'agosto 1871. A causa della soppressione degli ordini religiosi, Salvatore da Cappadocia, questo il suo nome da religioso, nel 1873 fu inviato in Palestina, prima a Betlemme e poi a Gerusalemme dove venne ordinato sacerdote il 6 aprile 1878. Dopo due anni fu trasferito in Armenia Minore dove esercitò il suo apostolato per 15 anni. Nel 1890 si prodigò per aiutare i malati colpiti dall'epidemia di colera e nel 1894 fu nominato parroco e superiore dell'ospizio di Mugiukderesi. Qui, il 22 novembre 1895, allo scoppio delle rivolte politiche e con i turchi protagonisti di terribili massacri, fu arrestato con altri dodici cristiani per essere condotto a Marasc. Durante il viaggio gli fu chiesto di rinnegare la fede e al suo rifiuto venne ucciso. È stato beatificato da Giovanni Paolo II il 3 ottobre 1982. (Avvenire) Etimologia: Salvatore = colui che salva, dal latino
Autore: Antonio Borrelli
DIRECTORIO FRANCISCANO -------------------------------------------------------------------------------- 22 de noviembre Texto de L’Osservatore Romano Salvatore Lilli nació en Capadocia, provincia italiana de Aquila, el 19 de junio de 1853. En 1870 entró en la Orden franciscana. En 1873 tuvo que proseguir los estudios en Tierra Santa, pues el Gobierno italiano había suprimido las Órdenes religiosas. Recibió la ordenación sacerdotal en Jerusalén, el 16 de abril de 1878. En 1880 fue enviado a Marasc, misión de Armenia Menor (Turquía), comprendida en la Custodia franciscana de Tierra Santa que abarca Egipto, Israel, Jordania, Siria, Líbano, Chipre y Rodas. Tras un breve viaje a Italia en 1886, prosiguió la actividad apostólica en Marasc, y en 1890 fue nombrado párroco de esta localidad. En la epidemia de cólera del mismo año, el P. Lilli se prodigó tan extraordinariamente en la atención a los apestados, que sus colaboradores lo jugaron exagerado. En 1894 pasó a la misión de Mujuk–Deresi, a siete horas de viaje a caballo de Marasc. Al año siguiente estalló una fuerte persecución contra los cristianos armenios, que siempre habían sido marginados y despreciados a causa de su fidelidad a la religión cristiana. La matanza de hombres, mujeres, niños y ancianos causó miles de víctimas en la región. El P. Lilli recibió un mensaje urgente de sus superiores que le sugerían que abandonase el puesto; al segundo mensaje en el mismo sentido, el misionero respondió que «el Pastor no puede abandonar a las ovejas en peligro», y decidió quedarse junto a los armenios perseguidos. Un mes después, los soldados entraron a bayoneta calada y el heroico franciscano fue herido en una pierna cuando intentaba ayudar a las víctimas. Invadido su convento por la tropa, fue hecho prisionero y encerrado en una celda de la casa franciscana. Alternando halagos y amenazas, promesas y malos tratos, el jefe de los soldados trató de conseguir que renegase de Cristo y se pasase a Mahoma. Una semana después le obligaron a partir con varios campesinos del lugar, también prisioneros, hacia Marasc. Se reunieron todos en la iglesia, y el P. Lilli les confesó y animó al martirio. Después de dos horas de duro caminar (en el grupo había una niña de 11 años que luego será testigo del martirio), llegaron al borde de un torrente, y el jefe de nuevo les conminó a renegar de Cristo. Ante su unánime respuesta negativa, el comandante ordenó matarlos a bayoneta calada. El martirio se consumó el 22 de noviembre de 1895, cuando el P. Salvador Lilli tenía 42 años. Sus siete compañeros de martirio eran: Baldji Oghlou Ohannes, Khodianin Oghlou Kadir, Kouradji Oghlou Tzeroum, Dimbalac Oghlou Wartavar, Geremia Oghlou Boghos, David Oghlou David y Toros Oghlou David, todos ellos armenios. El proceso ordinario para la beatificación de estos mártires se instruyó en 1930-32, y la causa se incoó en la Sagrada Congregación de Ritos el año 1959, siendo Papa Juan XXIII, conocedor y amante de las Iglesias orientales de Europa. En 1962-64 se instruyeron procesos apostólicos en Alepo (Siria) y Beirut. El 3 de octubre de 1982, Juan Pablo II los proclamó Beatos, precisamente al clausurarse el VIII centenario del nacimiento de San Francisco de Asís. [L’Osservatore Romano, ed. esp., del 3-X-83]
Minnedag: 22. november Den salige Salvator Lilli (it: Salvatore) ble født den 19. juni 1853 i Cappadócia i bispedømmet og provinsen L'Aquila i Italia, en landsby i Appenninene vest for Avezzano, mellom Roma og L'Aquila. Hans foreldre var Vincenzo Salvatore og Annunziata Lilli, og han var deres sjette og siste barn. Som 17-åring sluttet han seg den 24. juli 1870 til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum - OFM), og den 6. august 1871 avla han sine første løfter i klosteret i Nazzaro ved Roma. Da de religiøse ordenene ble oppløst av den italienske regjeringen i 1873, dro Salvator til Palestina med tanke på å bli der som misjonær. Han bodde først i fransiskanerklosteret i Betlehem, hvor han fullførte sine filosofiske studier og avla sine høytidelige løfter den 6. august 1874. Deretter bodde han i Jerusalem, hvor han studerte teologi og ble presteviet den 6. april 1878. Han tilbrakte enda to år i Jerusalem og gjorde tjeneste i Den hellige Frelsers kirke og Den hellige Gravs kirke. I 1880 sendte ordenen ham til Marasc i Lilleasia (Armenia), som da var en del av det osmanske riket, i dag Tyrkia. Der skulle han misjonere blant armenere i diaspora i islamske omgivelser. De neste 15 årene var Marasc scenen for hans utrettelige og effektive apostolat. Han synes å ha vært en overbevisende predikant, og klosterkapellet ble snart fullt ettersom folket begynte å praktisere sin tro igjen. Men hans innflytelse strakte seg ut over klosterkapellets grenser. På det praktiske plan etablerte han to nye landsbyer og flere arbeidsordninger. Han brukte penger som var donert til kirken for å kjøpe land og verktøyet som var nødvendig for å arbeide på den. Han hjalp mennesker av alle religioner, og var særlig aktiv under den koleraepidemien som brøt ut i Marasc i november 1891. Han klarte å pleie de syke, enkelte steder egenhendig, i nesten seks uker uten selv å få sykdommen. I mellomtiden var hans andre store bidrag å reparere det temmelig anspente forholdet mellom Kirken og Marascs fremste borgere - noen av dem var selv katolikker. Han bygde et nytt kapell som ble høytidelig vigslet den 4. oktober 1893. I 1894 ble Salvator sendt som sogneprest og superior til fransiskanernes hus i Mujuk-Deresi. Han hadde ennå ikke vært der et år da han fant seg selv innblandet i den voldelige politiske uroen som hadde spredt seg i landet siden 1890. Da utryddelsen av det armenske folket begynte og armenske katolikker ble massakrert i stort antall, ble Salvator Lilli advart og bedt av velmenende kristne om å komme seg i sikkerhet utenfor Tyrkia. Men han sa: «Jeg kan ikke etterlate mine får alene. Jeg vil om nødvendig heller dø sammen med dem». Få dager senere, den 22. november 1895, skjedde det uunngåelige, og han ble tatt til fange sammen med syv av sine armenske sognebarn, enkle bønder og gode kristne. Tre dager senere ble de ført av gårde mot Marasc. I følge et øyevitne ble de gitt flere muligheter til å svikte Kirken og akseptere islam, men de nektet alle standhaftig å avsverge sin tro og hylle Muhammed. Etter å ha marsjert i to timer, fikk de en siste mulighet til å velge mellom frafall eller døden. Da de fortsatt nektet, ble de brutalt myrdet med bajonetter. Likene ble deretter brent av soldatene. De åtte martyrene ble saligkåret den 3. oktober 1982 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Deres minnedag er dødsdagen 22. november. Salvator Lillis syv armenske ledsagere var: Den salige Baldji Oghlou Ohannès
|
